6. Vaksinen

Elias ble født 8. september 2012. Han er mitt eneste barn og jeg husker godt da han ble lagt mot brystet mitt. Hud mot hud, fra første øyeblikk. Jordmora sa at det var viktig, både for min og hans helse. Nærheten utløste gledeshormoner, sa hun, som strømmet gjennom Elias og meg og var starten på et livslangt forhold. Det var første av veldig mange råd jeg fikk, og jeg fulgte hver eneste en. D-vitamindråper, amming, badeoljer og Gud vet hva jeg ikke gjorde for å holde ham frisk.

Det var alt jeg ville. Å holde ham frisk. De første fire ukene sov jeg ikke et minutt, jeg måtte bare være våken og se at han fortsatte å puste. Tanta mi mistet et barn til krybbedød, det ødela henne, så jeg gjorde alt jeg kunne for å forhindre det. Jeg la Elias på ryggen, hadde riktig temperatur på soverommet og kjøpte et balansert ventilasjonsanlegg for å sikre god luftkvalitet. Men barn dør jo likevel, så jeg følte at jeg måtte gjøre mer.

Jeg leste at de fleste som dør av krybbedød gjør det i ukene etter at de blir vaksinert. Den lille kroppen på bare 3 måneder liker ikke å få sprøyta inn alt på én gang. Det er om ikke annet risikosport. Så jeg ville være føre-var. Ikke ta noen sjanser med livet til Elias. Vente i noen måneder, i alle fall, inntil han var større og sterkere.

Så ble han syk. Det var på vinteren at ambulansen kom og tok han med på sykehuset. Uke etter uke ble han holdt kunstig i live, mens kroppen bekjempet infeksjonen. Og det er kanskje ingen som sier at det var min skyld. Ikke rett ut. Men jeg ser det i blikkene. Mannen min, familien, venner, kolleger. De klandrer meg. Tror jeg er en idiot. Men jeg ville bare beskytte Elias.

Etter tjueåtte dager på sykehus var det stabilt. Han skulle overleve. Men på grunn av hjerneskade kan Elias aldri forstå verden som noe annet enn et spedbarn. Hva slags liv er det jeg har gitt sønnen min? Nå orker jeg ikke mer. Han har det bedre uten meg. Jeg tar alle pillene jeg har. Beklager Elias, du hadde fortjent så mye mer. Vi sees i himmelen. Jeg elsker deg.

5. Ønsker

«Skal vi legge ham inn og behandle dette intenst, eller la ham dø fredelig?»

Legen stirrer meg rett i øynene. Jeg skifter mellom å møte blikket hans, og å se ned på beina mine som rister hvileløst opp og ned. Hva var det han sa om vann i lungene og hjertesvikt? Det suser i ørene mine.

«Kan jeg få et par minutter til å tenke? Og ringe broren min.»

Jeg trodde sykepleierne på sykehjemmet skulle ha en mening om disse tingene.

«Selvfølgelig. Jeg går inn til faren din igjen, så kommer du bare inn til oss når du er klar.»

Jeg slår nummeret til Morten inn på mobilen. Kanskje han vet hva vi bør gjøre. Men alt jeg får er en summetone som går i takt med tikkingen fra klokken på veggen. Jeg gnir meg i øynene med håndbaken for å fjerne svettedråpene som har funnet veien fra panna til øynene mine. Det svir.

Så griper jeg tak i en rød penn som ligger på bordet foran meg og begynner å sortere tankene på en serviett:

– Pappa er gammel

– Pappa har hatt et langt og godt liv

– Pappa var veldig frisk i går

– Pappa trives på sykehjemmet

– Pappa ville ikke likt å

Skrivingen blir avbrutt av legen som kommer inn igjen.

«Jeg ser i journalen hans at det ikke er skrevet noe om at vi ikke skal behandle ham, og som både du og sykepleierne her sier så var han en sprek mann for alderen. Hvis ikke du som nærmeste pårørende har noen motsigelser så tenker jeg det er rimelig å ta ham med til sykehuset og forsøke å gi ham alt vi har, til tross for alderen.»

«OK», svarer jeg. «Skal jeg bli med i ambulansen, eller møte dere på akuttmottaket?»

Det kniper i magen.

«Det velger du helt selv. Fikk du tak i broren din?» Legen skriver i noen papirer mens han snakker med meg.

«Nei.»

«Ambulansen legger ham på båra nå. Sykepleieren kommer inn til deg snart. Jeg må inn til faren din. Du kan for så vidt gjerne være med, hvis du ønsker det, men du får nok ikke noe kontakt med ham akkurat nå.»

«Jeg møter dere på sykehuset.», svarer jeg.

*

Førti minutter senere sitter jeg utenfor akuttmottaket på sykehuset. Legen kommer ut til meg igjen og sier at min far døde noen minutter etter ankomst på sykehuset.

 

 

 

 

4. Brev

Kjære Camilla,

Lyden av hostinga di vekket meg igjen i natt, men det var bare en drøm.

Det er fortsatt ikke plass til noe annet i livet enn å savne deg. Det er greit, for jeg bryr meg ikke om noe annet heller. Og jeg driter i hvor lenge det har gått, eller hva psykologen sier – jeg nekter å slutte å savne deg. Fra jeg står opp og Theo hopper opp i senga, til jeg legger meg igjen og husker hvor mye det irriterte meg at du alltid skulle legge deg over på min side av senga. Å ikke savne deg er å være uten deg, og det er ikke noe for meg.

Ingen andre forstår dette. Du vet hvordan folk er. De trøster, men de bryr seg egentlig ikke. Folk er opptatt med sitt. Noen besøker graven din en gang i blant. Men det tror jeg de gjør for sin egen samvittighet. For å kunne leve enda en måned eller to uten å tenke på deg. Jeg tror ikke de forstå hvor mye det betyr at du ikke er her lenger.

Psykologen ber meg om å være mer aktiv, men hva skal det hjelpe, annet enn å få meg til å glemme deg og på den måten drepe deg enda litt mer? Jeg vil ikke at minnene skal tilsløres av distraksjoner. Men jeg fikk inngått et kompromiss med psykologen, og det er at jeg skal være mer aktiv sammen med Theo. Og Theo blir jo mer lik deg for hver dag som går.

Det er det verste, har jeg funnet ut, at Theo ikke ble bedre kjent med deg. I går kjøpte jeg ham en ny gitar. Knall rosa og alt for dyr for en barnegitar, men han ble så glad av den. Så hørte jeg på ham spille mens jeg tenkte på da du fikk diagnosen og hvordan vi sa at vi skulle leve som normalt. For en rar løgn det var å fortelle oss selv. Det var ingenting som het normalt fra den dagen du ble syk.

Du er der et sted, Camilla, og mine tanker holder deg i live. En dag skal du virkelig bli borte, men så lenge jeg tenker på smilet ditt og den skeive fortanna hver eneste dag så vet jeg at du ikke helt har forsvunnet. Det er derfor jeg blar gjennom gamle bilder av oss hver dag. Og når jeg ser på bildene av livet vårt så ser jeg livet mitt. Ingenting av betydning har eksistert for meg, uten deg tilstede, og vil heller ikke gjøre det. Glemmer jeg deg, fordufter alt.

Men nå må jeg gå, Theo er sulten. Skriver til deg igjen snart.

Din for alltid

3. Pappa

Stillheten som pleier å gjøre meg rastløs, den samme stillheten gir meg fred i kveld. Jeg sitter på en stol ved senga til pappa og stirrer på brystet hans som beveger seg opp og ned under sykehusskjorta. Han puster rolig etter å ha fått enda en runde med beroligende medisiner. Vi er alene i rommet. Det er sent, jeg burde kanskje ha kjørt hjem. Men føttene mine har funnet veien ut av sandalene og opp på sengekanten der de lener seg mot ham, og føttene mine trives der.

Pappa fortalte meg en gang at han holdt faren sin i hånda da han døde. Jeg har ikke tenkt på det før nå. Men nå forstår jeg. Det er noe med det. Varmen som kommer fra pappas fingre, vevd i mellom mine. Som om han ikke skal dø, men bare overføre litt av livet sitt til meg gjennom hendene. Kanskje døden ikke er en slutt, men en overgang, tenker jeg.

Det er første gangen noen som står meg nær skal dø, og jeg lurer på hva som er riktig. Kanskje det er noe jeg burde si, før han ikke lenger kan høre meg, men jeg kommer ikke på noe viktig eller usagt. Så jeg lar det være stille og ser ned på magen hans som buler ut, full av kreftsvulster.

Jeg minnes dagen i mai da han fikk vite at han har kreft i bukspyttkjertelen. Da var det bare én svulst. «Vi får ta det som det kommer», sa han da han kom hjem fra sykehuset. Så tok han meg med til garasjen og lærte meg å skifte dekk på bilen. To runder med cellegift var alt han ville ha. Heller leve godt, enn å strekke det et par måneder med bivirkninger, det var oppskriften for ham.

Nå har høsten kommet og det eneste som er igjen av pappa er pusten. De dype dragene, med noen sekunders mellomrom, er det som skiller ham fra døden. Jeg lurer på om det er pappa i det hele tatt som ligger foran meg. Det meste av det som definerer faren min, så å si alt, er jo borte. Så jeg lurer på om han allerede er dø, om den pusten egentlig betyr noe fra eller til.

Alt var så mye bedre, bare i går, da vi var ute i sola. Jeg trillet rullestolen hans baklengs inn i heisen så han ikke skulle se sitt avmagrede ansikt i det alt for ærlige speilet. Dagen før det var enda bedre, og dagen før det igjen enda bedre. Og hvis det er sånn det skal fortsette, vil dagene som kommer bare bli verre? Vil dette øyeblikket med en pustende pappa være det beste vi har igjen? I så fall kan han godt ligge med lukkede øyne og puste så lenge som mulig.

For i vært åndedrag er det noe for meg, tenker jeg. Et dypt pust gir meg trygghet, det neste gir kjærlighet. Det er de jeg er redd for å miste. Jeg kjenner en klump i halsen og smaken av salt i munnviken, men jeg gidder ikke å tørke vekk tårer. Jeg bare lener meg tilbake i stolen og prøver å kjenne på hva enn det er jeg kjenner på. Et savn for det som har vært, og en frykt for det som skal bli.

Så tar pappa sitt siste pust. Som et lite vindkast. Akkurat nok til at livets siste blad løsner.

2. Kroken

Klokka er kvart over tre og jeg får ikke sove.

Jeg hiver dyna ned på gulvet og kjenner den våte t-skjorta mi klistre seg til overkroppen min. Sovepillene jeg fikk av fastlegen hjelper ikke, de gjør meg bare sløvere. Og litt kvalm. I hvert fall sammen med Vivalen. Jeg setter meg opp og venter på at synet mitt tilpasser seg halvmørket. T-skjorta river jeg av og hiver over på Ebba sin side av senga. Det har vært tomt der i åtte netter. Helt tomt siden i går, da jeg plukka vekk de siste hårstråene hennes. Alt som er igjen er duften av parfymen hennes i sengetøyet. Chanel no. 5, tror jeg.

Det er for sent å ringe noen, men jeg plukker likevel mobilen min opp fra nattbordet. Jeg tar en titt gjennom kontaktene mine, men det er ingen der jeg vil vekke. Kanskje en sånn  anonym hjelpetelefon, tenker jeg et øyeblikk, men slår fra meg tanken av å snakke med noen som får betalt for å late som om de bryr seg. Jeg vil snakke med en som virkelig deler smerten min. Om den personen finnes?

En frisk sommerbris trekker inn gjennom soveromsvinduet og kjøler ned den klamme huden på overkroppen min. På den falske Instagram-kontoen min ser jeg at Ebba er på 90-tallsfest. Jeg tar et skjermbilde og zoomer inn. Gifteringen er tatt av. Jeg skulle legge fra meg mobilen men kastet den heller i betongveggen. Den spratt av veggen og landet på parketten foran beina mine med en sort og knust skjerm pekende opp. Like greit.

Jeg legger meg ned igjen, lukker øynene og fokuserer på livet utenfor. Lyden av bildekk mot våt asfalt, den monotone brusinga i Akerselva etter dagens regnvær, den svake raslingen i bladene til syrintreet rett utenfor soveromsvinduet. Og et par fugler. Det er stort sett det som holder meg knyttet til jorda. Men det betyr ingen ting.

Klokken er halv fire og jeg får ikke sove. Pappa fortalte meg en gang for mange år siden at jeg skulle stirre på et punkt i taket hvis jeg ikke fikk sove. Men hva hjelper hans ord nå? Alt stirringen frembringer er minnene om da jeg kom hjem fra klassetur og mamma hulket frem at pappa hadde dødd.

Jeg kan skimte konturene av metallkroken der en lampe hang i mange år. Helt unik, sa Ebba om lampen vi kjøpte for et par tusen kroner på et av disse jålete stedene som selger brukte møbler med skandinavisk design. Nå var det bare en krok igjen, omringet av rosetter i det høye taket som Ebba elsket da vi var på visning. Faen at jeg lot henne ta med seg lampa. Den var like mye min.

Jeg setter meg opp på sengekanten og tar et dypt pust for å roe meg ned. Alt jeg trekker inn er faens Chanel no. 5. Hvis bare én person hadde brydd seg, tenker jeg. Jeg har jo kompiser som på en måte bryr seg, men de har egne liv og bekymringer. Barn, jobb og andre ting som forståelig nok er viktigere. Og selv om de er bestekompisene mine så vet jeg at jeg ikke er deres. Det er i hvert fall ingen verdens tvil i at de klarer seg fint uten meg. Sikkert min skyld det også. Jeg skyver alltid folk unna. Jeg vil være alene, samtidig klager jeg over ensomhet. For et rasshøl jeg er. Jeg lurer på om jeg skjøv Ebba vekk også. Sikkert.

Klokka er fire og jeg får fortsatt ikke sove. Jeg reiser meg for å hente laptopen fra stua. På vei tilbake tar jeg med meg en sko fra gangen og drar ut lissene. Det er knusktørt i munnen, noe de pillene også har skylden for. På sengekanten igjen, og jeg Googler: «skolisse selvmord knute.» Jeg får ingen gode treff og prøver igjen på «strong knot for effective suicide.» Google svarer med å gi meg nummeret til Mental Helse sin døgnåpne telefon. Faen ta deg, Google. Telefonen min er knust. Jeg kan ikke ringe.

Det tar ikke mange minutters søk før jeg leser om Hangman´s Noose. Jeg legger datamaskinen foran meg og leser instruksene mens jeg jobber med å lage knuta, i lyset fra skjermen. I et par minutter føler jeg ro. Dette gir mening. Jeg tester løkka rundt håndleddet og kjenner den stramme godt. Så reiser jeg meg opp og henger den andre enden i taket over meg og dytter senga  slik at sengekanten er en halvmeter bak løkka. Endelig målretta, ikke noe nøling eller følelser som hindrer meg.

Dette er jeg faen meg flink til. Jeg står på sengekanten og lurer på hva folk vi si. Men det er ikke så mange folk. Jeg ser mamma gråte igjen, akkurat som da pappa døde. Jeg prøver et øyeblikk å finne et alternativ, men det er opplagt alt for mye som er ødelagt til at det kan repareres. Det er ikke vits i. Og hvis det på mirakuløst vis kunne bli reparert så er det lite verdi i meg, selv når jeg er fiksa. Ingenting betyr noe. Det går bra om jeg dør. Jeg tar sløyfen rundt halsen og hopper.

1. Hjernen

«Bare pust henne ut.» Jordmoren sitter på en krakk mellom beina til Ida og løfter blikket så de får øyekontakt. Hun lager en sirkel med leppene, puster dypt inn og tømmer lungene sine for luft. Ida imiterer henne og tar et dypt drag. Jordmoren gir henne et smil og vender blikket ned igjen. 

«Dette nailer du.» Stian sitter på Idas venstre side og tørker noen dråper av panna hennes med en hvit sykehusklut. Det er lenge siden han har stirret på de lysegrønne øynene hennes. I et lite øyeblikk, helt samtidig, tviler de begge i det stille på det de holder på med, men de deler ikke bekymringen med hverandre.

«Slår du av musikken?», spør Ida og kniper øynene igjen i det en rie treffer henne. 

Stian legger kluten fra seg, tar mobilen og slår Abba av. En av mange låter under spillelista «svensk 70-talls fødsel» som Ida hadde satt sammen for rundt et halvt år siden.

Når musikken forsvinner kommer andre detaljer i rommet frem for Ida. Tikkelyden til klokka blir forhøyet og fuktigheten i lufta med lukten av industriell vaskemiddel forsterkes. En krampeaktig smerte tar tak i korsryggen hennes. Hun vrir på seg i senga og lurer på om hun skal spørre om å fullføre fødselen i en annen stilling.

«Du er kjempeflink», sier Stian. Det er niende gangen den siste halvtimen han sier nøyaktig de ordene. Han gnisser tenna mot hverandre, ser ned på svetteringene i armhulene sine som vokser for hvert minutt og videre på jordmoren som fremstår rolig og fattet. Det er bare de tre, og for dem eksisterer ikke verden på utsiden av rommet akkurat nå. Men i naborommet sitter et transplantasjons-team klare.

«Du sier fra hvis du trenger mer smertestillende?» Jordmoren har aldri vært med på en så stille fødsel før. Hver gang Ida vrir på seg hører hun knirkingen i senga og friksjonen mellom baksiden av knærne hennes mot teppene som er presset inn under dem.

«Ja», svarer Ida raskt og går tilbake til å puste som hun har blitt instruert til å gjøre. Hun har allerede fått store doser av en type smertestillende man vanligvis ikke bruker fordi den er skadelig for fosteret. Og selv om hun kan få mer og bli helt smertefri ønsker hun å kjenne fødselen.

«Nå nærmer vi oss», sier jordmoren i det hun ser hodet til barnet, men så begynner rommet å gå rundt for jordmoren og hun mister kraften i de ellers alltid så stødige armene. Hun hadde sett på bilder av liknende barn for å forberede seg, likevel må hun ringe etter avlastning. En annen jordmor og en barnepleier er inne etter noen sekunder og jordmoren kommer seg ut mens hun kjenner syren fra mageinnholdet presse seg opp mot svelget.

Ida og Stian virker ikke å bli påvirket av dette. De er minutter fra å føde en datter, uten hjerne. En sjelden sykdom, oppdaget på ultralydundersøkelse i uke 18, som gjør at jenta kommer til å dø i løpet av de første timene av livet. Ida bestemte seg for å gjennomføre svangerskapet til tross for dette. Ved å føde barnet kan de donere organene til andre nyfødte og redde livene deres.

Ida hadde skyldfølelse gjennom hele svangerskapet for sykdommen. Hun glemte å ta tilskudd av folsyre de første tolv ukene av svangerskapet, og i ettertid har hun lest at dette øker risikoen for denne sykdommen. Det er ikke godt å si hvorfor Ida valgte å holde det hemmelig, hun forstod det ikke selv heller.

Men det var likegyldig nå, for nå klippet jordmoren navlestrengen og tok på henne en spesialsydd lue for å skjule hodets fasong før hun satte lille Live på brystet til Ida. Live er slappere enn andre nyfødte, men Ida og Stian merker ikke noe unormalt. For dem er Live perfekt, selv om hun er blind, døv ikke kjenne smerter og kan ikke reagere på omgivelsene på noen som helst måte. Ida og Stian er i noen minutter som alle nybakte foreldre. Klisjéaktige gledestårer renner ned kinnene og blander seg med latter.

Live tar sitt siste pust på brystet til Ida. Ida gir henne et kyss på den flatklemte nesa mens Stian kysser henne på den ene livløse hånda. Så blir hun tatt med videre, og gir liv til andre barn.