10. Vilje?

Noen hundre meter inn i skogen, vekk fra stien, stod en kraftig, middelaldrende politimann med et skjegg i ubestemmelig lengde. Han hadde jakka oppe og brautet ut da han så oss: «Yes, var det doktor’n? Bra det ikke tok så lang tid da, dere pleier jo å være så jævlig treige.»

«Kommer så fort vi kan, vet du.»

Jeg sendte et raskt smil og et nikk i hans retning, men det var mannen som hang fra et tre som fanget blikket mitt. Tungen stakk ut. Kroppen svaiet så vidt det var i en beskjeden sirkel. Den vage lyden av friksjonen mellom greina og repet ble forsterket av stillheten rundt. Som en Foucaults pendel han han, og beviste på sin egen måte at jorden fortsetter å rotere om sin egen akse.

På vei opp gardintrappa som politiet hadde satt frem studerte jeg ham, fra bunn til opp. Han hadde på seg fargerike Nike-joggesko, stripete sokker og trange, sorte jeans. På overkroppen en stram, rutete lyseblå skjorte og en lys denim vårjakke. Og rett under kjevevinkelen et sort tau, lik det jeg pleide å bruke til å feste hengekøya på tur.

Ett minutt gikk med stetoskopet på brystkassa hans. Jeg hørte ingenting, verken fra hjertet eller lungene. Refleksene i øynene var også borte. Det var det som trengtes, så var livet hans offisielt over, og jeg kunne klatre ned fra stigen.

«Så jævlig dumt gjort», sa den røslige politimannen. «Ung fyr med dame og barn.»

«Han ønsket ikke dette, da.», sa jeg og hentet frem dødsattesten der jeg skrev selvmord som dødsårsak.

«Ønsket ikke å drepe seg selv?»

Jeg krysset av, signerte og stemplet dødsattesten mens jeg snakket.

«Nei, ingen ønsker vel å være døde. Selvmord er bare en konsekvens av celler og signaler i hjernen som lager rare tanker. Det er noe galt med de cellene og signalene i hjernen når noen dreper seg selv. Som enhver sykdom.»

«Åja», svarte politimannen som sikkert var tretti år eldre enn meg, og jeg hørte på tonefallet at han ikke var ferdig. «Er det bare feil i celler i hodet på en som voldtar og dreper også? Så greit, da trenger vi aldri å fengsle kriminelle igjen, bare medisinere dem.» Han humret for seg selv. «Sorry, et valg er et valg.»

Jeg leverte fra meg dødsattesten til politimannen i det krimvakta kom for å gjøre sin del av jobben.

«Vi kan vente på de pårørende», sa jeg til begge politifolka.

 

2 kommentarer om “10. Vilje?

  1. Legen som har skrevet dette innlegget ønsker å rette søkelyset på spørsmålet om selvmord er viljestyrt eller en følge av sykdom. Som etterlatt etter selvmord synes jeg innlegget er både støtende og unyansert.

    Jeg skulle gjerne visst hvorfor det vurderes som nødvendig å beskrive i detalj hvordan mennesket som har tatt sitt liv ser ut?
    Er beskrivelsen nødvendig for å få fram poenget i innlegget?

    Så blir det beskrevet at selvmord er en konsekvens av at celler og signaler i hjernen lager rare tanker. Så vidt jeg vet er det ingen forskning på området som sier at det fins kun en årsak til selvmord, og heldigvis har jeg aldri før sett noen uttale seg om årsak på en slik unyansert og nedlatende måte. Mest av alt nedlatende for de som har tatt livet sitt.

    Innlegget er ment å ta opp et viktig spørsmål, men for meg drukner budskapet i den rå og kalde måten dette er skrevet på.

    Jeg undres hva denne legen ville ha skildret dersom han for eksempel kom til et sted der det hadde skjedd en dødsulykke i trafikken. Ville vi da fått slike skildringer av døde personer, og dårlige beskrivelser av antatte årsaker….?

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s