9. Dement

Jeg gleder meg til mannen min dør. Sånn, da har jeg sagt det.

Han er jo allerede borte, er han ikke? Når jeg ser ham i øynene kan jeg ikke finne ham. Kroppen er igjen, som et skall, men mannen min lever ikke i den kroppen. Jeg vet ikke nøyaktig når han forsvant, for sykdommen gikk så sakte fremover. Men nå er han i alle fall borte, det er jeg sikker på, og alt jeg gjør er å vente på at han skal dø igjen.

Vi sitter på hytta og hører på en spilleliste fra åttitallet. Han ligger på sofaen med et tomt blikk mot taket, og jeg tenker på at det har gått trettisyv sommere siden jeg møtte ham i bryllupet til søstra mi. Jeg danset hemningsløst til Rapture da en klumsete fyr med et fjollete smil og tjukk hockeysveis sølte vann over kjolen min og fikk oppmerksomheten min.

Det var først i vårt eget bryllup, fire år senere, at han innrømmet at han sølte det vannet med vilje for å komme i prat. Vårt eget bryllup der vi danset vår første dans til Endless Love. Hvor er det blitt av den mannen? Han som gråt av glede med meg da Maren ble født og som holdt meg i hånda da jeg fikk brystkreft.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette, jeg lurer vel bare på hva det vil si å leve? Min mann lever i alle fall ikke, selv om hjertet slår og lungene puster. Men jeg skal pleie ham, mens jeg venter på at han dør igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s