4. Brev

Kjære Camilla,

Lyden av hostinga di vekket meg igjen i natt, men det var bare en drøm.

Det er fortsatt ikke plass til noe annet i livet enn å savne deg. Det er greit, for jeg bryr meg ikke om noe annet heller. Og jeg driter i hvor lenge det har gått, eller hva psykologen sier – jeg nekter å slutte å savne deg. Fra jeg står opp og Theo hopper opp i senga, til jeg legger meg igjen og husker hvor mye det irriterte meg at du alltid skulle legge deg over på min side av senga. Å ikke savne deg er å være uten deg, og det er ikke noe for meg.

Ingen andre forstår dette. Du vet hvordan folk er. De trøster, men de bryr seg egentlig ikke. Folk er opptatt med sitt. Noen besøker graven din en gang i blant. Men det tror jeg de gjør for sin egen samvittighet. For å kunne leve enda en måned eller to uten å tenke på deg. Jeg tror ikke de forstå hvor mye det betyr at du ikke er her lenger.

Psykologen ber meg om å være mer aktiv, men hva skal det hjelpe, annet enn å få meg til å glemme deg og på den måten drepe deg enda litt mer? Jeg vil ikke at minnene skal tilsløres av distraksjoner. Men jeg fikk inngått et kompromiss med psykologen, og det er at jeg skal være mer aktiv sammen med Theo. Og Theo blir jo mer lik deg for hver dag som går.

Det er det verste, har jeg funnet ut, at Theo ikke ble bedre kjent med deg. I går kjøpte jeg ham en ny gitar. Knall rosa og alt for dyr for en barnegitar, men han ble så glad av den. Så hørte jeg på ham spille mens jeg tenkte på da du fikk diagnosen og hvordan vi sa at vi skulle leve som normalt. For en rar løgn det var å fortelle oss selv. Det var ingenting som het normalt fra den dagen du ble syk.

Du er der et sted, Camilla, og mine tanker holder deg i live. En dag skal du virkelig bli borte, men så lenge jeg tenker på smilet ditt og den skeive fortanna hver eneste dag så vet jeg at du ikke helt har forsvunnet. Det er derfor jeg blar gjennom gamle bilder av oss hver dag. Og når jeg ser på bildene av livet vårt så ser jeg livet mitt. Ingenting av betydning har eksistert for meg, uten deg tilstede, og vil heller ikke gjøre det. Glemmer jeg deg, fordufter alt.

Men nå må jeg gå, Theo er sulten. Skriver til deg igjen snart.

Din for alltid

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s