2. Kroken

Klokka er kvart over tre og jeg får ikke sove.

Jeg hiver dyna ned på gulvet og kjenner den våte t-skjorta mi klistre seg til overkroppen min. Sovepillene jeg fikk av fastlegen hjelper ikke, de gjør meg bare sløvere. Og litt kvalm. I hvert fall sammen med Vivalen. Jeg setter meg opp og venter på at synet mitt tilpasser seg halvmørket. T-skjorta river jeg av og hiver over på Ebba sin side av senga. Det har vært tomt der i åtte netter. Helt tomt siden i går, da jeg plukka vekk de siste hårstråene hennes. Alt som er igjen er duften av parfymen hennes i sengetøyet. Chanel no. 5, tror jeg.

Det er for sent å ringe noen, men jeg plukker likevel mobilen min opp fra nattbordet. Jeg tar en titt gjennom kontaktene mine, men det er ingen der jeg vil vekke. Kanskje en sånn  anonym hjelpetelefon, tenker jeg et øyeblikk, men slår fra meg tanken av å snakke med noen som får betalt for å late som om de bryr seg. Jeg vil snakke med en som virkelig deler smerten min. Om den personen finnes?

En frisk sommerbris trekker inn gjennom soveromsvinduet og kjøler ned den klamme huden på overkroppen min. På den falske Instagram-kontoen min ser jeg at Ebba er på 90-tallsfest. Jeg tar et skjermbilde og zoomer inn. Gifteringen er tatt av. Jeg skulle legge fra meg mobilen men kastet den heller i betongveggen. Den spratt av veggen og landet på parketten foran beina mine med en sort og knust skjerm pekende opp. Like greit.

Jeg legger meg ned igjen, lukker øynene og fokuserer på livet utenfor. Lyden av bildekk mot våt asfalt, den monotone brusinga i Akerselva etter dagens regnvær, den svake raslingen i bladene til syrintreet rett utenfor soveromsvinduet. Og et par fugler. Det er stort sett det som holder meg knyttet til jorda. Men det betyr ingen ting.

Klokken er halv fire og jeg får ikke sove. Pappa fortalte meg en gang for mange år siden at jeg skulle stirre på et punkt i taket hvis jeg ikke fikk sove. Men hva hjelper hans ord nå? Alt stirringen frembringer er minnene om da jeg kom hjem fra klassetur og mamma hulket frem at pappa hadde dødd.

Jeg kan skimte konturene av metallkroken der en lampe hang i mange år. Helt unik, sa Ebba om lampen vi kjøpte for et par tusen kroner på et av disse jålete stedene som selger brukte møbler med skandinavisk design. Nå var det bare en krok igjen, omringet av rosetter i det høye taket som Ebba elsket da vi var på visning. Faen at jeg lot henne ta med seg lampa. Den var like mye min.

Jeg setter meg opp på sengekanten og tar et dypt pust for å roe meg ned. Alt jeg trekker inn er faens Chanel no. 5. Hvis bare én person hadde brydd seg, tenker jeg. Jeg har jo kompiser som på en måte bryr seg, men de har egne liv og bekymringer. Barn, jobb og andre ting som forståelig nok er viktigere. Og selv om de er bestekompisene mine så vet jeg at jeg ikke er deres. Det er i hvert fall ingen verdens tvil i at de klarer seg fint uten meg. Sikkert min skyld det også. Jeg skyver alltid folk unna. Jeg vil være alene, samtidig klager jeg over ensomhet. For et rasshøl jeg er. Jeg lurer på om jeg skjøv Ebba vekk også. Sikkert.

Klokka er fire og jeg får fortsatt ikke sove. Jeg reiser meg for å hente laptopen fra stua. På vei tilbake tar jeg med meg en sko fra gangen og drar ut lissene. Det er knusktørt i munnen, noe de pillene også har skylden for. På sengekanten igjen, og jeg Googler: «skolisse selvmord knute.» Jeg får ingen gode treff og prøver igjen på «strong knot for effective suicide.» Google svarer med å gi meg nummeret til Mental Helse sin døgnåpne telefon. Faen ta deg, Google. Telefonen min er knust. Jeg kan ikke ringe.

Det tar ikke mange minutters søk før jeg leser om Hangman´s Noose. Jeg legger datamaskinen foran meg og leser instruksene mens jeg jobber med å lage knuta, i lyset fra skjermen. I et par minutter føler jeg ro. Dette gir mening. Jeg tester løkka rundt håndleddet og kjenner den stramme godt. Så reiser jeg meg opp og henger den andre enden i taket over meg og dytter senga  slik at sengekanten er en halvmeter bak løkka. Endelig målretta, ikke noe nøling eller følelser som hindrer meg.

Dette er jeg faen meg flink til. Jeg står på sengekanten og lurer på hva folk vi si. Men det er ikke så mange folk. Jeg ser mamma gråte igjen, akkurat som da pappa døde. Jeg prøver et øyeblikk å finne et alternativ, men det er opplagt alt for mye som er ødelagt til at det kan repareres. Det er ikke vits i. Og hvis det på mirakuløst vis kunne bli reparert så er det lite verdi i meg, selv når jeg er fiksa. Ingenting betyr noe. Det går bra om jeg dør. Jeg tar sløyfen rundt halsen og hopper.

2 kommentarer om “2. Kroken

  1. Mulig jeg kjenner noen som har det slik uten at jeg vet. Ønsker å være der om noen trenger meg. Kjenner igjen tanker om at andre har nok med sitt, men tror det er mange som ville stilt opp om de visste. Trist

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s