1. Hjernen

«Bare pust henne ut.» Jordmoren sitter på en krakk mellom beina til Ida og løfter blikket så de får øyekontakt. Hun lager en sirkel med leppene, puster dypt inn og tømmer lungene sine for luft. Ida imiterer henne og tar et dypt drag. Jordmoren gir henne et smil og vender blikket ned igjen. 

«Dette nailer du.» Stian sitter på Idas venstre side og tørker noen dråper av panna hennes med en hvit sykehusklut. Det er lenge siden han har stirret på de lysegrønne øynene hennes. I et lite øyeblikk, helt samtidig, tviler de begge i det stille på det de holder på med, men de deler ikke bekymringen med hverandre.

«Slår du av musikken?», spør Ida og kniper øynene igjen i det en rie treffer henne. 

Stian legger kluten fra seg, tar mobilen og slår Abba av. En av mange låter under spillelista «svensk 70-talls fødsel» som Ida hadde satt sammen for rundt et halvt år siden.

Når musikken forsvinner kommer andre detaljer i rommet frem for Ida. Tikkelyden til klokka blir forhøyet og fuktigheten i lufta med lukten av industriell vaskemiddel forsterkes. En krampeaktig smerte tar tak i korsryggen hennes. Hun vrir på seg i senga og lurer på om hun skal spørre om å fullføre fødselen i en annen stilling.

«Du er kjempeflink», sier Stian. Det er niende gangen den siste halvtimen han sier nøyaktig de ordene. Han gnisser tenna mot hverandre, ser ned på svetteringene i armhulene sine som vokser for hvert minutt og videre på jordmoren som fremstår rolig og fattet. Det er bare de tre, og for dem eksisterer ikke verden på utsiden av rommet akkurat nå. Men i naborommet sitter et transplantasjons-team klare.

«Du sier fra hvis du trenger mer smertestillende?» Jordmoren har aldri vært med på en så stille fødsel før. Hver gang Ida vrir på seg hører hun knirkingen i senga og friksjonen mellom baksiden av knærne hennes mot teppene som er presset inn under dem.

«Ja», svarer Ida raskt og går tilbake til å puste som hun har blitt instruert til å gjøre. Hun har allerede fått store doser av en type smertestillende man vanligvis ikke bruker fordi den er skadelig for fosteret. Og selv om hun kan få mer og bli helt smertefri ønsker hun å kjenne fødselen.

«Nå nærmer vi oss», sier jordmoren i det hun ser hodet til barnet, men så begynner rommet å gå rundt for jordmoren og hun mister kraften i de ellers alltid så stødige armene. Hun hadde sett på bilder av liknende barn for å forberede seg, likevel må hun ringe etter avlastning. En annen jordmor og en barnepleier er inne etter noen sekunder og jordmoren kommer seg ut mens hun kjenner syren fra mageinnholdet presse seg opp mot svelget.

Ida og Stian virker ikke å bli påvirket av dette. De er minutter fra å føde en datter, uten hjerne. En sjelden sykdom, oppdaget på ultralydundersøkelse i uke 18, som gjør at jenta kommer til å dø i løpet av de første timene av livet. Ida bestemte seg for å gjennomføre svangerskapet til tross for dette. Ved å føde barnet kan de donere organene til andre nyfødte og redde livene deres.

Ida hadde skyldfølelse gjennom hele svangerskapet for sykdommen. Hun glemte å ta tilskudd av folsyre de første tolv ukene av svangerskapet, og i ettertid har hun lest at dette øker risikoen for denne sykdommen. Det er ikke godt å si hvorfor Ida valgte å holde det hemmelig, hun forstod det ikke selv heller.

Men det var likegyldig nå, for nå klippet jordmoren navlestrengen og tok på henne en spesialsydd lue for å skjule hodets fasong før hun satte lille Live på brystet til Ida. Live er slappere enn andre nyfødte, men Ida og Stian merker ikke noe unormalt. For dem er Live perfekt, selv om hun er blind, døv ikke kjenne smerter og kan ikke reagere på omgivelsene på noen som helst måte. Ida og Stian er i noen minutter som alle nybakte foreldre. Klisjéaktige gledestårer renner ned kinnene og blander seg med latter.

Live tar sitt siste pust på brystet til Ida. Ida gir henne et kyss på den flatklemte nesa mens Stian kysser henne på den ene livløse hånda. Så blir hun tatt med videre, og gir liv til andre barn.

4 kommentarer om “1. Hjernen

  1. Det er det tristeste jeg har lest. Og samtidig så vakkert. Skjørt og menneskelig. Holdningen til foreldrene. Blir ordentlig rørt og gråter. Og det har jeg godt av!

    Kanskje det er kjærligheten hos foreldrene som vekker følelsene i meg.

    Takk til lege Rashidi som setter fokus på underkommunisert tema.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s