12. Eldrehjemmet

Ruth ligger i senga si på rom 314 når dattera, Kristin, kommer på besøk. Det er søndag, klokken er 1230 og P1 står på med lavt volum i bakgrunnen. I dag er barnebarna på fire og seks også med, det er første gang de ser Ruth på sykehjemmet.

Ruth var sprek, både i kropp og sinn, inntil et halvt år siden. Hun bodde hjemme, var aktiv i Frelsesarméen og elsket å bake kringler. Uansett anledning, bakte hun kringler, for eksempel til Kongens bursdag og på kvinnedagen. Men da ektemannen Arne gikk bort, ble hun raskt skral og trengte mer omsorg, mer enn hjemmesykepleien kunne tilby. Så da flyttet hun til eldrehjemmet.

Nå drypper saltvann  rolig inn i kroppen hennes fra en pose som henger på siden av senga. Hun sover tungt, vippende mellom liv og død. Det virker ikke som at hun får med seg hvem som er til stede eller at hun har bursdag. Likevel, de kjente stemmene til familiemedlemmene skyll litt stresshormoner ut av blodbanen hennes.

Barnebarna har med et puslespill som de legger ut på linoleumsgulvet mens Kristin setter seg på en stol og snakker til moren sin om hvor fint hun har fått det på rommet sitt. Hun hadde fått rommet dekorert med egne eiendeler. Et smykkeskrin fra soverommet, et emaljert fat fra kjøkkenet, en bordlampe fra stua. Ting ligger rundt i rommet og på et vis gjør det at hun fortsatt er litt hjemme i sitt vante miljø.

«Jeg tok med noen blomster», sier Kristin, og legger en bukett med gule tulipaner på magen til Ruth. «Jeg skal høre med pleierne om de har en vase etterpå».

Det banker rolig på døren og døren går opp. Det er Eivind, lillebroren til Kristin. Han hilser på Ruth og stryker henne på armen før han gir en high five til hver av ungene og setter seg på en stol mens de pusler videre.

Eivind finner en mappe med papirer og begynner å lese høyt. «Hjertearytmi ja», Eivind er selv lege. «Og betablokkere, joda, veldig lav dose, men ja, virker lurt.»

Ungene har fullført puslespillet og ser opp på Kristin som smiler og sier at de var flinke. Guttene reiser seg og ser på bestemora si.

«Sover bestemor?», spør den eldste.

«Ja», svarer Kristin. «Hun sover godt nå.»

«Skal hun dø?», følger han raskt og uskyldig opp med å spørre.

Kristin ser bort på Eivind som trekker på skuldrene.

«Ja, det skal hun.», svarer hun.

Det blir stille i noen sekunder før han bryter ut: «Jeg må tisse!»

«Jeg også», roper lillebroren.

Kristin tar de med ut. Et kvarter senere kommer de tilbake, Ruth holder en vase i hånda og ser at Eivind sitter med tårer i øynene. Ruth har dødd.

12. Datteren

Hei

Tilfeldighetene gjorde at jeg traff deg ved to ulike anledninger to ganger i fjor høst sammen med faren min. Han hadde tarmkreft med spredning og ble kraftig medisinert og ble dermed litt forvirret, noe han aldri hadde vært tidligere. Den ene gangen var da han trodde han hadde puttet batteriet til høreapparatet inn i øret. Du lyttet tålmodig og gjorde en vennlig undersøkelse. Selvfølgelig var det ingenting i øret hans. Pappa følte seg sett og kommenterte selv på vei ut fra undersøkelsen at han kunne jammen blitt flau, men ble det ikke fordi du hadde gjort situasjonen bra med lun humor.

Gang nummer to var noen uker senere da han måtte være på sykehjem en periode fordi han var dårligere og fikk enda en kraftig infeksjon. Du kom med legevaktbilen til sykehjemmet om kvelden. Da du åpnet døren kastet du et kort blikk på ham og så på meg før du sa: «Men dere har jo jeg hilst på før. Og da var han i mye bedre form.» Jeg ble så trygg og du fikset og ordnet slik at han fikk komme på sykehuset igjen der han fikk lov til å dø mens mamma og jeg holdt ham i hånden noen dager senere.

Jeg er så takknemlig for at du så forbi det mange jeg møtte i helsevesenet underveis ikke klarte, nemlig at han var en meget intelligent og oppegående mann helt til det siste, og at det var medisinene som gjorde ham forvirret og redd de siste månedene av hans liv.

Takk for at du så pappa og ikke bare en surrete, gammel pasient.

11. Veien

Enda en melding fra mamma, hun lurer på om jeg er på vei hjem.

«Hjemme om 5», svarer jeg mens jeg øker farten på beina og hiver i meg fire tyggis for å kamuflere lukten av røyk og sprit. Høstregnet og svetten blir til ett på huden min mens jeg blar nedover Instagram og løper over veien.

Jeg hører lyden av et bilhorn og alt blir svart.

10. Vilje?

Noen hundre meter inn i skogen, vekk fra stien, stod en kraftig, middelaldrende politimann med et skjegg i ubestemmelig lengde. Han hadde jakka oppe og brautet ut da han så oss: «Yes, var det doktor’n? Bra det ikke tok så lang tid da, dere pleier jo å være så jævlig treige.»

«Kommer så fort vi kan, vet du.»

Jeg sendte et raskt smil og et nikk i hans retning, men det var mannen som hang fra et tre som fanget blikket mitt. Tungen stakk ut. Kroppen svaiet så vidt det var i en beskjeden sirkel. Den vage lyden av friksjonen mellom greina og repet ble forsterket av stillheten rundt. Som en Foucaults pendel han han, og beviste på sin egen måte at jorden fortsetter å rotere om sin egen akse.

På vei opp gardintrappa som politiet hadde satt frem studerte jeg ham, fra bunn til opp. Han hadde på seg fargerike Nike-joggesko, stripete sokker og trange, sorte jeans. På overkroppen en stram, rutete lyseblå skjorte og en lys denim vårjakke. Og rett under kjevevinkelen et sort tau, lik det jeg pleide å bruke til å feste hengekøya på tur.

Ett minutt gikk med stetoskopet på brystkassa hans. Jeg hørte ingenting, verken fra hjertet eller lungene. Refleksene i øynene var også borte. Det var det som trengtes, så var livet hans offisielt over, og jeg kunne klatre ned fra stigen.

«Så jævlig dumt gjort», sa den røslige politimannen. «Ung fyr med dame og barn.»

«Han ønsket ikke dette, da.», sa jeg og hentet frem dødsattesten der jeg skrev selvmord som dødsårsak.

«Ønsket ikke å drepe seg selv?»

Jeg krysset av, signerte og stemplet dødsattesten mens jeg snakket.

«Nei, ingen ønsker vel å være døde. Selvmord er bare en konsekvens av celler og signaler i hjernen som lager rare tanker. Det er noe galt med de cellene og signalene i hjernen når noen dreper seg selv. Som enhver sykdom.»

«Åja», svarte politimannen som sikkert var tretti år eldre enn meg, og jeg hørte på tonefallet at han ikke var ferdig. «Er det bare feil i celler i hodet på en som voldtar og dreper også? Så greit, da trenger vi aldri å fengsle kriminelle igjen, bare medisinere dem.» Han humret for seg selv. «Sorry, et valg er et valg.»

Jeg leverte fra meg dødsattesten til politimannen i det krimvakta kom for å gjøre sin del av jobben.

«Vi kan vente på de pårørende», sa jeg til begge politifolka.

 

9. Dement

Jeg gleder meg til mannen min dør. Sånn, da har jeg sagt det.

Han er jo allerede borte, er han ikke? Når jeg ser ham i øynene kan jeg ikke finne ham. Kroppen er igjen, som et skall, men mannen min lever ikke i den kroppen. Jeg vet ikke nøyaktig når han forsvant, for sykdommen gikk så sakte fremover. Men nå er han i alle fall borte, det er jeg sikker på, og alt jeg gjør er å vente på at han skal dø igjen.

Vi sitter på hytta og hører på en spilleliste fra åttitallet. Han ligger på sofaen med et tomt blikk mot taket, og jeg tenker på at det har gått trettisyv sommere siden jeg møtte ham i bryllupet til søstra mi. Jeg danset hemningsløst til Rapture da en klumsete fyr med et fjollete smil og tjukk hockeysveis sølte vann over kjolen min og fikk oppmerksomheten min.

Det var først i vårt eget bryllup, fire år senere, at han innrømmet at han sølte det vannet med vilje for å komme i prat. Vårt eget bryllup der vi danset vår første dans til Endless Love. Hvor er det blitt av den mannen? Han som gråt av glede med meg da Maren ble født og som holdt meg i hånda da jeg fikk brystkreft.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette, jeg lurer vel bare på hva det vil si å leve? Min mann lever i alle fall ikke, selv om hjertet slår og lungene puster. Men jeg skal pleie ham, mens jeg venter på at han dør igjen.

8. Fienden

Det hele er ganske enkelt. Innlysende, til og med. Norge er for nordmenn.

Jeg er stolt av landet mitt. Historien vår gir meg gåsehud og beskriver det folket jeg elsker. Det bruser i blodet mitt når jeg tenker på våre vakre fjell og fjorder. Dette er landet forfedrene mine ofret livene sine for, og nå er det vårt ansvar å kjempe for det. Når fienden kryper mot oss insekter og vil ta det som er vårt, da må jeg tråkke ned på de og knuse de som de kakerlakkene de egentlig er.

Dessverre er vi styrt av kulturmarxister. Hjernevasket av multikulturalistene. Så da spør jeg deg – hva er meningen med å leve her? Det er et stort spørsmål, met et lite svar: Å finne våre verdier og følge våre drømmer. Min drøm er at mitt fedreland skal være for mitt folk og at vi skal leve i fred og harmoni. Hvordan er dette mulig med den ekstreme islamismen og jihadismen som råder? Det er en og et levesett jeg nekter å leve side ved side om.

I dag er dagen jeg har ventet på. Ingenting annet har ført frem. Nå har jeg tatt kampen i egne hender. For mine brødre som er hjernevasket av de politisk korrekte elitistene, de naive og historieløse feigingene som vil selge sitt eget land for et ligg. I dag skal muslimene forstå hva et øye for øye betyr. I dag starter borgerkrigen mot Eurabia.

Når du leser dette har nyheten for lengst tatt plass i alle mediene. Mitt ansikt vil være på skjermene og mitt budskap i hodene. Jeg vil at alle skal vite at jeg vant. Vi vant. Og vi skal fortsette å vinne. Jeg vet ikke nå om det er tre eller tretti mennesker jeg fikk tatt, men jeg vet hva dette betyr for mine brødre over hele verden. En etnisk renselse har startet, og den vil ikke ta slutt før kun ett folk gjenstår.

V.S.I.V.

7. Naboen

Vi så ham nesten hver morgen. Fra vinduet på soverommet vårt er det innsyn rett inn i stua hans. Den gamle mannen, som vi pleide å kalle ham. Han var alltid oppe før oss og satt med avisa i lenestolen sin foran TVen. I alle fall inntil kona hans døde for et par måneder siden. Da endret mye seg.

Han sov stadig lenger på morgenen. Sluttet å male på modellbåtene sine. Gikk med kortere og kortere skritt, stort sett mellom stua, badet og kjøkkenet. Krokbøyd i ryggen, med den samme slåbroken på hele dagen. Han skrelte ikke poteter lenger og han var sjelden ute av leiligheten.

Jeg stod på balkongen en natt og tenkte på eks-kjæresten som for bare noen dager siden var kjæresten min. Grublet over hvorfor jeg var blitt alene igjen. Klokka må ha vært mange, for gatene var tomme. Ikke en gang en buss kjørte forbi den ellers trafikkerte gata på Sagene. Men jeg fikk ikke sove, så jeg røykte heller en sigarett. Kjente på den ekle smaken som tok meg tilbake til tenårene.

Da jeg stumpa røyken i blomsterkassa så jeg en brannbil komme kjørende rundt hjørnet. Blålysene lagde et fargespill i mørket som lyste opp hele gata. En dame i pysjamas kom ut av naboblokka og vinket bilen inn. Noen sekunder senere slo lyset seg på i leiligheten til den gamle mannen. Samtidig lyste gata opp igjen, denne gangen  av både ambulanse og legebil som kom kjørende fra hver sin side og parkerte på plenen.

«Faen», utbrøt jeg i det stille, og grep etter en ny sigarett. Jeg hadde jo tenkt å besøke ham. Vi skulle ha gått over og banka på, tatt en prat. For et par uker siden vinket han til oss. Jeg tror det var en invitasjon. Men da var jeg opptatt, med kjæreste og et eget liv, så alt han fikk var et smil av meg.

Nå var det for sent. De brøt seg inn i leiligheten og jeg så ham liggende med ansiktet i parketten, med armer og ben spredt ut. En brannmann kastet seg over ham og startet hjerte- lungeredning mens jeg røykte ferdig sigaretten min. De holdt på og styra lenge, helt til jeg stumpa røyken i blomsterkassa og gikk inn i stua igjen. Satte meg aleine på sofaen. Tok opp en ny røyk og begynte på den. Faen.