11. Veien

Enda en melding fra mamma, hun lurer på om jeg er på vei hjem.

«Hjemme om 5», svarer jeg mens jeg øker farten på beina og hiver i meg fire tyggis for å kamuflere lukten av røyk og sprit. Høstregnet og svetten blir til ett på huden min mens jeg blar nedover Instagram og løper over veien.

Jeg hører lyden av et bilhorn og alt blir svart.

10. Vilje?

Noen hundre meter inn i skogen, vekk fra stien, stod en kraftig, middelaldrende politimann med et skjegg i ubestemmelig lengde. Han hadde jakka oppe og brautet ut da han så oss: «Yes, var det doktor’n? Bra det ikke tok så lang tid da, dere pleier jo å være så jævlig treige.»

«Kommer så fort vi kan, vet du.»

Jeg sendte et raskt smil og et nikk i hans retning, men det var mannen som hang fra et tre som fanget blikket mitt. Tungen stakk ut. Kroppen svaiet så vidt det var i en beskjeden sirkel. Den vage lyden av friksjonen mellom greina og repet ble forsterket av stillheten rundt. Som en Foucaults pendel han han, og beviste på sin egen måte at jorden fortsetter å rotere om sin egen akse.

På vei opp gardintrappa som politiet hadde satt frem studerte jeg ham, fra bunn til opp. Han hadde på seg fargerike Nike-joggesko, stripete sokker og trange, sorte jeans. På overkroppen en stram, rutete lyseblå skjorte og en lys denim vårjakke. Og rett under kjevevinkelen et sort tau, lik det jeg pleide å bruke til å feste hengekøya på tur.

Ett minutt gikk med stetoskopet på brystkassa hans. Jeg hørte ingenting, verken fra hjertet eller lungene. Refleksene i øynene var også borte. Det var det som trengtes, så var livet hans offisielt over, og jeg kunne klatre ned fra stigen.

«Så jævlig dumt gjort», sa den røslige politimannen. «Ung fyr med dame og barn.»

«Han ønsket ikke dette, da.», sa jeg og hentet frem dødsattesten der jeg skrev selvmord som dødsårsak.

«Ønsket ikke å drepe seg selv?»

Jeg krysset av, signerte og stemplet dødsattesten mens jeg snakket.

«Nei, ingen ønsker vel å være døde. Selvmord er bare en konsekvens av celler og signaler i hjernen som lager rare tanker. Det er noe galt med de cellene og signalene i hjernen når noen dreper seg selv. Som enhver sykdom.»

«Åja», svarte politimannen som sikkert var tretti år eldre enn meg, og jeg hørte på tonefallet at han ikke var ferdig. «Er det bare feil i celler i hodet på en som voldtar og dreper også? Så greit, da trenger vi aldri å fengsle kriminelle igjen, bare medisinere dem.» Han humret for seg selv. «Sorry, et valg er et valg.»

Jeg leverte fra meg dødsattesten til politimannen i det krimvakta kom for å gjøre sin del av jobben.

«Vi kan vente på de pårørende», sa jeg til begge politifolka.

 

9. Dement

Jeg gleder meg til mannen min dør. Sånn, da har jeg sagt det.

Han er jo allerede borte, er han ikke? Når jeg ser ham i øynene kan jeg ikke finne ham. Kroppen er igjen, som et skall, men mannen min lever ikke i den kroppen. Jeg vet ikke nøyaktig når han forsvant, for sykdommen gikk så sakte fremover. Men nå er han i alle fall borte, det er jeg sikker på, og alt jeg gjør er å vente på at han skal dø igjen.

Vi sitter på hytta og hører på en spilleliste fra åttitallet. Han ligger på sofaen med et tomt blikk mot taket, og jeg tenker på at det har gått trettisyv sommere siden jeg møtte ham i bryllupet til søstra mi. Jeg danset hemningsløst til Rapture da en klumsete fyr med et fjollete smil og tjukk hockeysveis sølte vann over kjolen min og fikk oppmerksomheten min.

Det var først i vårt eget bryllup, fire år senere, at han innrømmet at han sølte det vannet med vilje for å komme i prat. Vårt eget bryllup der vi danset vår første dans til Endless Love. Hvor er det blitt av den mannen? Han som gråt av glede med meg da Maren ble født og som holdt meg i hånda da jeg fikk brystkreft.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette, jeg lurer vel bare på hva det vil si å leve? Min mann lever i alle fall ikke, selv om hjertet slår og lungene puster. Men jeg skal pleie ham, mens jeg venter på at han dør igjen.

8. Fienden

Det hele er ganske enkelt. Innlysende, til og med. Norge er for nordmenn.

Jeg er stolt av landet mitt. Historien vår gir meg gåsehud og beskriver det folket jeg elsker. Det bruser i blodet mitt når jeg tenker på våre vakre fjell og fjorder. Dette er landet forfedrene mine ofret livene sine for, og nå er det vårt ansvar å kjempe for det. Når fienden kryper mot oss insekter og vil ta det som er vårt, da må jeg tråkke ned på de og knuse de som de kakerlakkene de egentlig er.

Dessverre er vi styrt av kulturmarxister. Hjernevasket av multikulturalistene. Så da spør jeg deg – hva er meningen med å leve her? Det er et stort spørsmål, met et lite svar: Å finne våre verdier og følge våre drømmer. Min drøm er at mitt fedreland skal være for mitt folk og at vi skal leve i fred og harmoni. Hvordan er dette mulig med den ekstreme islamismen og jihadismen som råder? Det er en og et levesett jeg nekter å leve side ved side om.

I dag er dagen jeg har ventet på. Ingenting annet har ført frem. Nå har jeg tatt kampen i egne hender. For mine brødre som er hjernevasket av de politisk korrekte elitistene, de naive og historieløse feigingene som vil selge sitt eget land for et ligg. I dag skal muslimene forstå hva et øye for øye betyr. I dag starter borgerkrigen mot Eurabia.

Når du leser dette har nyheten for lengst tatt plass i alle mediene. Mitt ansikt vil være på skjermene og mitt budskap i hodene. Jeg vil at alle skal vite at jeg vant. Vi vant. Og vi skal fortsette å vinne. Jeg vet ikke nå om det er tre eller tretti mennesker jeg fikk tatt, men jeg vet hva dette betyr for mine brødre over hele verden. En etnisk renselse har startet, og den vil ikke ta slutt før kun ett folk gjenstår.

V.S.I.V.

7. Naboen

Vi så ham nesten hver morgen. Fra vinduet på soverommet vårt er det innsyn rett inn i stua hans. Den gamle mannen, som vi pleide å kalle ham. Han var alltid oppe før oss og satt med avisa i lenestolen sin foran TVen. I alle fall inntil kona hans døde for et par måneder siden. Da endret mye seg.

Han sov stadig lenger på morgenen. Sluttet å male på modellbåtene sine. Gikk med kortere og kortere skritt, stort sett mellom stua, badet og kjøkkenet. Krokbøyd i ryggen, med den samme slåbroken på hele dagen. Han skrelte ikke poteter lenger og han var sjelden ute av leiligheten.

Jeg stod på balkongen en natt og tenkte på eks-kjæresten som for bare noen dager siden var kjæresten min. Grublet over hvorfor jeg var blitt alene igjen. Klokka må ha vært mange, for gatene var tomme. Ikke en gang en buss kjørte forbi den ellers trafikkerte gata på Sagene. Men jeg fikk ikke sove, så jeg røykte heller en sigarett. Kjente på den ekle smaken som tok meg tilbake til tenårene.

Da jeg stumpa røyken i blomsterkassa så jeg en brannbil komme kjørende rundt hjørnet. Blålysene lagde et fargespill i mørket som lyste opp hele gata. En dame i pysjamas kom ut av naboblokka og vinket bilen inn. Noen sekunder senere slo lyset seg på i leiligheten til den gamle mannen. Samtidig lyste gata opp igjen, denne gangen  av både ambulanse og legebil som kom kjørende fra hver sin side og parkerte på plenen.

«Faen», utbrøt jeg i det stille, og grep etter en ny sigarett. Jeg hadde jo tenkt å besøke ham. Vi skulle ha gått over og banka på, tatt en prat. For et par uker siden vinket han til oss. Jeg tror det var en invitasjon. Men da var jeg opptatt, med kjæreste og et eget liv, så alt han fikk var et smil av meg.

Nå var det for sent. De brøt seg inn i leiligheten og jeg så ham liggende med ansiktet i parketten, med armer og ben spredt ut. En brannmann kastet seg over ham og startet hjerte- lungeredning mens jeg røykte ferdig sigaretten min. De holdt på og styra lenge, helt til jeg stumpa røyken i blomsterkassa og gikk inn i stua igjen. Satte meg aleine på sofaen. Tok opp en ny røyk og begynte på den. Faen.

6. Vaksinen

Elias ble født 8. september 2012. Han er mitt eneste barn og jeg husker godt da han ble lagt mot brystet mitt. Hud mot hud, fra første øyeblikk. Jordmora sa at det var viktig, både for min og hans helse. Nærheten utløste gledeshormoner, sa hun, som strømmet gjennom Elias og meg og var starten på et livslangt forhold. Det var første av veldig mange råd jeg fikk, og jeg fulgte hver eneste en. D-vitamindråper, amming, badeoljer og Gud vet hva jeg ikke gjorde for å holde ham frisk.

Det var alt jeg ville. Å holde ham frisk. De første fire ukene sov jeg ikke et minutt, jeg måtte bare være våken og se at han fortsatte å puste. Tanta mi mistet et barn til krybbedød, det ødela henne, så jeg gjorde alt jeg kunne for å forhindre det. Jeg la Elias på ryggen, hadde riktig temperatur på soverommet og kjøpte et balansert ventilasjonsanlegg for å sikre god luftkvalitet. Men barn dør jo likevel, så jeg følte at jeg måtte gjøre mer.

Jeg leste at de fleste som dør av krybbedød gjør det i ukene etter at de blir vaksinert. Den lille kroppen på bare 3 måneder liker ikke å få sprøyta inn alt på én gang. Det er om ikke annet risikosport. Så jeg ville være føre-var. Ikke ta noen sjanser med livet til Elias. Vente i noen måneder, i alle fall, inntil han var større og sterkere.

Så ble han syk. Det var på vinteren at ambulansen kom og tok han med på sykehuset. Uke etter uke ble han holdt kunstig i live, mens kroppen bekjempet infeksjonen. Og det er kanskje ingen som sier at det var min skyld. Ikke rett ut. Men jeg ser det i blikkene. Mannen min, familien, venner, kolleger. De klandrer meg. Tror jeg er en idiot. Men jeg ville bare beskytte Elias.

Etter tjueåtte dager på sykehus var det stabilt. Han skulle overleve. Men på grunn av hjerneskade kan Elias aldri forstå verden som noe annet enn et spedbarn. Hva slags liv er det jeg har gitt sønnen min? Nå orker jeg ikke mer. Han har det bedre uten meg. Jeg tar alle pillene jeg har. Beklager Elias, du hadde fortjent så mye mer. Vi sees i himmelen. Jeg elsker deg.

5. Ønsker

«Skal vi legge ham inn og behandle dette intenst, eller la ham dø fredelig?»

Legen stirrer meg rett i øynene. Jeg skifter mellom å møte blikket hans, og å se ned på beina mine som rister hvileløst opp og ned. Hva var det han sa om vann i lungene og hjertesvikt? Det suser i ørene mine.

«Kan jeg få et par minutter til å tenke? Og ringe broren min.»

Jeg trodde sykepleierne på sykehjemmet skulle ha en mening om disse tingene.

«Selvfølgelig. Jeg går inn til faren din igjen, så kommer du bare inn til oss når du er klar.»

Jeg slår nummeret til Morten inn på mobilen. Kanskje han vet hva vi bør gjøre. Men alt jeg får er en summetone som går i takt med tikkingen fra klokken på veggen. Jeg gnir meg i øynene med håndbaken for å fjerne svettedråpene som har funnet veien fra panna til øynene mine. Det svir.

Så griper jeg tak i en rød penn som ligger på bordet foran meg og begynner å sortere tankene på en serviett:

– Pappa er gammel

– Pappa har hatt et langt og godt liv

– Pappa var veldig frisk i går

– Pappa trives på sykehjemmet

– Pappa ville ikke likt å

Skrivingen blir avbrutt av legen som kommer inn igjen.

«Jeg ser i journalen hans at det ikke er skrevet noe om at vi ikke skal behandle ham, og som både du og sykepleierne her sier så var han en sprek mann for alderen. Hvis ikke du som nærmeste pårørende har noen motsigelser så tenker jeg det er rimelig å ta ham med til sykehuset og forsøke å gi ham alt vi har, til tross for alderen.»

«OK», svarer jeg. «Skal jeg bli med i ambulansen, eller møte dere på akuttmottaket?»

Det kniper i magen.

«Det velger du helt selv. Fikk du tak i broren din?» Legen skriver i noen papirer mens han snakker med meg.

«Nei.»

«Ambulansen legger ham på båra nå. Sykepleieren kommer inn til deg snart. Jeg må inn til faren din. Du kan for så vidt gjerne være med, hvis du ønsker det, men du får nok ikke noe kontakt med ham akkurat nå.»

«Jeg møter dere på sykehuset.», svarer jeg.

*

Førti minutter senere sitter jeg utenfor akuttmottaket på sykehuset. Legen kommer ut til meg igjen og sier at min far døde noen minutter etter ankomst på sykehuset.